Sjåføren som ble produksjonsleder

John Martin Skaar kunne ikke tenke seg noe annet enn å kjøre bil. Så utfordret Svein Atle Berge han til å begynne på blandeverket, og utfordringer greier ikke John Martin å motstå.

Publisert: 05.08.2016

Av Ellen Marie Hagevik, Medvind24.no

Han har kjørt og kjører det som er av Ølen Betong-biler. Første jobben fikk han i 1997 som ekstrasjåfør. Kjørte søppel og betong. Etter 3,5 år valgte han å gå over til å kjøre langtransport.

- Så ble det fart i Hammerfest, og jeg var der i 1,5 år. Kjørte betongbil og pumpebil til jeg gikk over til langtransport igjen en periode. Tredje gang jeg begynte i Ølen Betong, ble det mest kjøring av elementer. Men jeg fikk astma, og valgte å gå over til langtransport for ikke å eventuelt forverre helsa, sier han.

John Martin kjøres det som finnes av Ølen Betong-kjøretøy og trives godt bak rattet.

John Martin stortrivdes med jobben hos Hustvedt & Skeie. Så fikk kona beskjed om at hun hadde brystkreft.

- Svein Atle sendte melding til meg. De hadde hørt om kreftdiagnosen, og tilbydde meg jobb slik at jeg kunne være mer hjemme. 10. september 2013 begynte jeg i Ølen Betong for fjerde gang. Underveis i behandlingen ble det tilrettelagt slik at jeg kunne ta fri og følge kona, og jobbe når det passet. Ølen Betong er virkelig en fantastisk arbeidsplass når det gjelder å ta vare på sine ansatte, sier John Martin.

To travle karer. Driftsleder for betongtransport Leif Roald Bjelland (t.v.) og John Martin planlegger morgendagens logistikk.

Kona er i dag kreftfri, og John Martin har begynt på en ny karriere. Mens hun fikk behandling ble det mye kjøring på kveld og natt.

- Jeg fikk spørsmål om å jobbe nattskift på blandeverket. Jeg ville kjøre bil, men tenkte at jeg kunne jo prøve. Det ballet på seg med kurs, og plutselig var jeg blitt produksjonsleder. Det høres kanskje ut som en roligere tilværelse, men telefonen ringer nesten døgnet rundt. Du skal holde orden på blandeverket og alt av logistikk. Betong er ferskvare, og utkjøring må times for å kunne levere et best mulig produkt, sier John Martin, som kjører lastebil som hobby.

Den travleste perioden han har hatt på blande- verket var under byggingen av Sandsfjordbrua.

- Det var også da jeg oppdaget at rimelig avslappede meg var blitt en aldri så liten kontrollfrik på jobben, ler han og legger til:

- Du må få med at sjåførene i Ølen Betong gjør en fantastisk jobb. De står på og er fleksible. Uten dem hadde ikke prosjekter som Sandsfjordbrua vært mulig å gjennomføre.

Utfordringer er noe som trigger. Da en kollega sa John Martin burde prøve seg på Hårfagrerittet, blåste han først av det. Med en kropp trent til å sitte i en stol i bilen eller på blandeverket, var det uaktuelt. Men utfordringen vant over vettet.

Fra kontoret i blandeverket har John Martin full kontroll. Fra å starte som ekstrasjåfør i 1997 har Ølen Betong-karrieren flyttet han fra bilsetet til kontorstolen.

- Hårfagrerittet skulle gå 4. juni. 15. mai syklet jeg min første tur. To mil første dagen, tre mil neste. Så fikk jeg tips om en mer kupert rute, og ble over- rasket over hvor fort jeg ble i bedre form. Det beste med sykkeltrøya er forresten at det er fine lommer til å ha rulletobakken i. Ingen sykkeltur uten en røykepause underveis, ler han.

Private ting gjorde at han ikke kunne delta, men han lover å stille neste år. Om sykkelen blir tatt fram før 15. mai er en helt annen sak. John Martin fant sin biologiske far i voksen alder.

- Jeg har alltid visst navnet hans, men har ikke hatt behov for kontakt tidligere. Jeg har hatt en fantastisk stefar som også har stilt opp som far etter han og mor ble skilt. Men i 2010 fant jeg ut at jeg skulle være min egen «Tore på sporet». Etter to kvelder på nettet, fant jeg ut at alle spor sluttet i 2003. Først tenkte jeg at han var død. Så skrev jeg navnet hans feil på et siste søk, og da dukket han opp, forteller John Martin.

Faren er amerikaner og traff John Martins mor da hun jobbet på sirkus i Italia. Moren dro hjem til Odda. Gerald fulgte etter for å overtale henne til å bli med til USA. Det lykkes han ikke med. - Han visste om meg, men trodde jeg var en jente. Da tanten min fikk se bilde av meg første gang, sa hun at det ikke var nødvendig med DNA for å bekrefte far- skapet. Vi er veldig like, også i personlighet. Første gang jeg besøkte han i Sør-Dakota, var det ganske snodig at en mann jeg aldri hadde møtt hadde samme fakter og temperament som meg. Det gikk opp for meg at noe hadde manglet, og alt datt på plass. Det var veldig godt.

Å ha et stabilt liv og en god familie betyr ekstra mye for John Martin. Han er opprinnelig fra Odda, men moren flyttet mye. Han og broren gikk på 13 forskjellige skoler i løpet av 10 år. 16 år gammel hadde han fått nok og flyttet for seg selv. Vindafjord ble basen inn i voksenlivet.

- Innimellom sier folk at jeg jobber for mye. Jeg liker veldig godt å jobbe, men hoveddrivkraften er ungene mine. Jeg har et sterkt ønske om å gi dem alt jeg manglet da jeg vokste opp. Stabilitet, men også muligheter til å gjøre det de ønsker både i forhold til fritid og skolegang. Da blir det aldri for mye jobb, sier John Martin.